Tøgers fabel: «Jenta som ropte alv»

DET VAR ENGANG ei jente som passet ungene for folk i landsbyen. Hver
morgen samlet hun sammen ungene og drev dem ut på lek, hver kveld samlet hun dem igjen, og drev dem tilbake sine folk.
Noen dager kunne det være fint der oppe i fjellskråningen, og tiden gikk fort, men andre dager kjedet hun seg, og tiden falt lang, fordi hun ikke hadde annet å gjøre enn å se på ungene som gikk der og lekte fra morgen til kveld.... Vis mer
En dag fant hun på noe å more seg med: «Alven kommer! Alven kommer! » ropte hun av full hals. «Det er en alv som vil ta ungene! »
Folk i landsbyen slapp alt de hadde i hendene og kom løpende alt de orket for å jage bort alven. Men så var det jo ingen alv; de fant bare jenta som lo så tårene
trillet da hun fikk se de sinte, røde fjesene.
Jenta prøvde det samme påfunnet både èn gang til og flere ganger, og hver gang kom folkene opp fra landsbyen for å hjelpe henne mot alven. Men så, sent en vinterkveld, nettopp som jenta skulle til å samle ungene for hjemturen, kom alven virkelig. Hun merket det først på ungene, som med ett ble så urolige og gav seg til å syte. Og like etter kunne hun skimte en lang, grå skygge som nærmet seg gruppen gjennom halvmørket. Nå var jenta ordentlig redd, for alven så stor og farlig ut, og hun hadde bare staven sin å slåss med.
Hun begynte å rope sa høyt hun kunne: «Alven kommer! Alven kommer! Det er en alv som vil ta ungene!» Men denne gang kom det ingen folk løpende fra landsbyen for å hjelpe henne.
En og annen så opp da de hørte ropene, men de fleste ristet bare på hodet og sa til hverandre:
“Nei, den går ikke lenger! Hun har narret oss med det der en gang for mye!”
Før jenta klarte å hente hjelp, hadde alven tatt hele ungeflokken.
Ingen vil tro en løgnhals - selv når hun taler sant.